Ordet gestalt er tysk og kan nærmest oversettes med «et meningsfylt hele» eller et komplett mønster. Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier og ideer fra eksistensiell–fenomenologisk filosofi.
Grunnleggende ideer i gestaltterapi er at hvert menneske selv er ansvarlig for sine valg og handlinger innenfor de begrensninger omgivelsene gir. Gestaltterapi har utviklet metoder for å bevisstgjøre mennesker på egne følelser, reaksjoner og handlinger slik at de tydeligere kan erkjenne og se seg selv og sine valg. Denne bevisstgjøringen skapes gjennom samtale, eksperimenter og rollespill. Metodene brukes også til bearbeidelse av tidligere, uferdige opplevelser (som blir kalt uavsluttede gestalter), kriser, og i egenutvikling.
Gestaltterapi bygger på den tro at økt erkjennelse om seg selv skjer i øyeblikket, i situasjoner der klient og terapeut møtes. Det kan ikke planlegges inn i fremtiden, men kommer spontant i arbeidet mellom klient og terapeut. Et av de viktigste redskapene i gestaltterapi er derfor terapeuten selv. Terapeuten er ikke objektiv eller nøytral, men er selv villig til å gå klienten i møte i et JEG – DU forhold. Dette betyr at det er viktig for terapeuten å bearbeide egne uferdige opplevelser for å kunne være tilgjengelig for det klienten trenger i situasjonen som oppstår [5]. Gestaltterapi er derfor en opplevelsesorientert, prosessorientert og eksperimentell psykoterapi [6].
Gestaltterapi skiller seg fra psykoanalyse ved å være opplevelsesorientert fremfor å være fortolkende eller analytisk. I motsetning til det psykoanalytiske utgangspunkt, der “pasienten” tar til seg analytikerens tolkninger, må klienten i gestaltterapi “smake” sin egen erfaring, og enten godta eller avvise den, men ikke introjisere eller “svelge rått”. Derfor legges det vekt på å unngå tolkning, men i stedet oppmuntres det til oppdagelse. Dette ble raskt det sentrale i forskjellen på gestaltterapi og tradisjonell psykoanalyse – veksten skjer gjennom gradvis assimilering av erfaring på en naturlig måte, snarere enn ved å akseptere tolkninger av analytikeren. I gestaltterapi søker derfor terapeuten ikke å tolke, men heller å føre klienten til oppdage for seg selv. Det anvendes ofte samtale, eksperimenter og øvelser for å bevisstgjøre klienten på egne følelser, reaksjoner og handlinger, og gestaltterapi kan dermed sies å være en eksperimentell psykoterapi og metodene som benyttes er opplevelsesorientert snarere enn fortolkende, og på denne måten skiller gestaltterapi seg fra psykoanalysen.
Sentralt i gestaltterapien er prinsippet om at “å lære er å oppdage”. I terapien regisserer terapeuten “eksperimenter” sammen med klienten slik at klienten kan prøve ut forskjellige tilnærminger til problematikken, og derigjennom gjøre erfaringer. Viktig i dette arbeidet er terapeutens autentiske tilbakemeldinger til klienten om hvordan terapeuten blir påvirket av klienten. Dette gir klienten erfaringsgrunnlag for å kunne velge å fortsette det han/hun gjør, eller velge noe annet. På sett og vis handler dette om å få klienten til å ta tilbake sin kreativitet og ikke være fanget i sine mønstre.